Bispeveien

Bispeveien over Hardangervidda...en nettside av Per Bremnes

Stavangerbiskopenes ferd fra Stavanger til Hallingdal og Valdres

 

 

 

Bispeveien over Hardangervidda

 

Innledning

Bispeveien, d.e. den veien stavangerbiskopene fòr på visitasferd til Hallingdal og Valdres, har i de senere år vært omtalt. Den ene teorien har sin vei gjennom Simadal (OLaf Olafsen 1911, Hilde Roland 2001), den andre teorien har sin vei gjennom Røldal (Reidar Fønnebø 1968). Med bakgrunn i tilgjengelige kilder, er det underlig at bispeveien over Hardangervidda har blitt forvansket så mye som det er gjort i disse teoriene.

 

Bispeveien over Hardangervidda til Hallingdal og Valdres ble omtalt av biskop Håkon den yngre allerede på tidlig 1400 tall. Fra 1600-1700 tallet blir bispeveien omtalt av: Peder Clausson Friis (1614), Scavenius (1615), Ramus (1715), Wiel (1743), Palludan (1744) og Schnabel (1781). Av disse sistnevnte er Scavenius trolig den eneste som har reist Bispeveien fra Stavanger til Hallingdal og Valdres. Det er da også hos Scavenius vi finner kilder som er med på å fastslå hvor bispene dro over Hardangervidda.

Ferdsel over Hardangervidda

Over Hardangervidda har det vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn, kanskje alt for 9500 år siden. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.

 

I eldre tider var det gått opp veier mellom de forskjellige bygdelag rundt Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mellom øst og vest var den korteste veien over vidda mest benyttet. Bispeveien er et eksempel på dette.

 

Simadal og Hjølmadalen

Både fra Simadal og Hjølmadalen gikk det eldgamle veier opp til Hardangervidda. Mens vi i Simadal finner den eldste belagte ferdselsveien, finner vi av kildene at veien gjennom Hjølmadalen sannsynligvis er den mest benyttede.

 

Fra Simadal fører flere veier opp på Hardangervidda. Den eldste av dem – Austmannaveien – tar til fjells ved Tveit og kommer opp ved Istjørnane. Lenger inne finner vi Bakkalaupet, og lengst inne Andersstigen. Ned til Tveit kom trolig baglarne i 1205. Derfra dro de herjende ut Hardangerfjorden. Soldater fra det Bergenhusiske regiment og Hardanger bataljon skal også ha benyttet veien fra Tveit og opp til Hardangervidda på slutten av 1600 tallet.

 

Gjennom Hjølmadalen gikk den Store Nordmannsslepa. Der gikk også de som skulle til den Søndre- og Nordre Nordmannsslepa. Veien gjennom Hjølmadalen omtales som «Almendingsveien» i utskiftningsdokument for Hjølmo tidlig på 1800 tallet. Det er også vitnemål om at denne veien var hovedfjellveien til Østlandet, fordi «den afgiver en langt bekvæmmere Skraaning til at naae Fjeldet»

 

Det var gjennom Hjølmadalen biskopen av Stavanger må ha dratt når han skulle ut på sine visitasreiser til Hallingdal og Valdres. Bispeveien gikk dels over den Store- og dels over den Nordre Nordmannsslepa. At dette mest sannsynlig er riktig, vitner kildene om som vi senere skal se.

 

Ustedalen

Også fra Ustedalen gikk det eldgamle veier opp på Hardangervidda. Mange av disse førte til stølsområdene i Rennedalen, Fjellset, Lauvvika og Brennbu. En annen vei er den såkalte Kyrkjevegen fra Skurdalen. Fra Normannhiet, nord for Tuvetjern og sør for Birgithovda førte en driftevei mot Søndre Rødungen.

 

Den eldgamle veien til Eidfjord over Hardangervidda gikk over Myljo Tufto, Såball, Smettbak og til Ustebergstølen. Derfra under Usteberget, over Meinshovden frem mot Lakasæter. Veien fortsatte så opp i Berhellerbotn. Det er denne veien som er den Nordre Nordmannsslepa. I sin håndskrevne innberetning fra Hardangervidda i 1840 årene, forteller og beskriver P. A. Munch denne veien. Det er høyst sannsynlig at det er denne veien Stavangerbiskopene dro på sine visitasferder gjennom Ustedalen.

 

Bispeveien

Biskop Scavenius – en av stavangerbiskopene som dro Bispeveien – samlet opplysninger som ble grunnlag for flere karttegnere. Kartene fra 1600 tallet er uventet rike på detaljer den veien som biskopen reiste. Et av dem bærer en latinsk påskrift som oversett lyder: «…her går det en heller vanskelig rute gjennom Hardanger, der en må over det veldige fjellet som er 10 mil, og dessuten over 3 elver til den nordlige delen av Stavanger bispedømme, Hallingdal og Valdres».

På ovennevnte kart kjenner vi igjen navnet på disse elvene: «Biore Elf», «Krecken Elf» og «Gron Elf». I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna.

Biskopen dro inn Hjølmadalen og til fjells over Tjukkaskog, Berastøldalen, Hadlet, videre over Fruo og ned til Drølstølen. I Hjølmaberget finnes Biskupskleiven, som gir et av de sterkeste vitnemål om at biskopen dro denne veien.

 

Fra Drølstølen gikk veien over Hallingskeidet og frem til varden på Særebakken. Derfra ned til Bjoreio – «Bior Elf» - hvor det ble vadet over elven ved stølen Særebakken. Derfra kunne varden som stod like vest av Nybunut sees. Denne varden er den såkalte "Hammers varde". Navnet på varden ble satt av meg i 1984 da jeg påviste og registrerte den. Navnet viser til Christopher Hammer og hans kart over Kristiansand stift fra 1700 tallet, hvor denne varden er inntegnet. På samme kart finnes "Biscops Warde".

 

Fra Hammers varde gikk veien nord for vesle Skiftesjøen. På høyden rett før store Skiftesjøen, på vannskillet mellom øst og vest, var det to store varder. Her lå Biskopsvarden. Vardene markerte grensen mellom Hallingdal og Hardanger. Tradisjonen sier at det nettopp var ved grensene mellom prestegjeldene at biskopsfølgene skiftet skyssmannskap.

Biskopsvarden og Skiftesjøen

Biskopsvarden omtales av sorenskriver Palludan på tidlig 1700 tall på denne måte: «…men det staar endnu en Varde af Steen oprettet, der kaldes Biskopsvarde, og gaar udi Aals Gield endnu det Sagn at naar Biskopen reiste fra Stavanger til Aal hvilede han ved samme Varde».

 

Navnet Skiftesjøen kan tolkes på flere vis. Det kan sees i sammenheng med deling, utskiftning osv. En annen tolkning er at Skiftesjøen kan være avledet av Skotskipti. «Skotskipti…Ombyttning af Skydsheste, reiskotaskipti, færa han (Biskupin) i rett». Tolkningen gir vitnemål om at det virkelig var ved Skiftesjøen biskopen skiftet skyss.

 

Fra Biskopsvarden gikk veien sør for Store Skiftesjøen frem til varden i Skulevika. Derfra over Lågahæ frem til Halne og den såkalte «Halningboe». Trolig var det der biskopen overnattet, men like trolig kan han ha overnattet ved Ørteren. Funn på dette stedet kan tyde på det.

Videre østover

Fra Halne bærer det mot Knutsenstølen hvor det var oppsatt en stor varde. Derfra over Halnetungen på 1200 meters merket. Langs veien frem mot Krekkja elven – «Krecken Elf» - til vadet mellom Vesle Krekkja og Heinungen. Videre mot Nordlægeret som ligger i hallet opp mot Krekkjaheia, over denne og ned til vadet i Grøna – «Gron Elf». Nordlægeret er også omtalt som «Krekkjahallet Bod».

Etter kryssing av Grøna fortsatte bispeveien nordøst mot – og over – Monsbuheia retning Berhellerbotn. Derfra gikk veien ned mot Lakaset hvor det også var satt opp en varde.

Vi er nå kommet til Usteberget hvor veien går under dette på en oppbygd vei. Denne veien har også i uminnelige tider vært nyttet som bufarvei. Fra Ustebergstølen fortsatte bispeveien videre retning Smettbakstølen. Gamle kilder forteller at nettopp her stod den første varde på fjellveien.

Vi begynner nå og nærme oss Hol. Først passeres Øyestølen, deretter over Såball og frem til Myljo Tufto som i eldre tider ble benyttet av langveisfarende. Etter som vi nå nærmer oss Geilo er fjellreisen snart over. Etter at biskopen – i følge kildene - hadde kvittert for kirkeregnskapet på gården til kirkevergen i Kvisla, fortsatte følget nedover i Hallingdal.

 

Og her forlater vi Bispeveien...

 

 

 

 

 

Hallingdal og Valdres

Disse dalførene lå i fra 1126 og frem til 1631 til Stavanger bispedømme, men ble overført til Christiania stift i 1631. Dette sees av et kongebrev av 10.4.1631. Som kjent lå også Eidfjord i samme tid til Hallingdal prosti.

 

Først i 1636 ble Eidfjord tilbakeført til Bergen stift. Dette sees av et dokument i Riksarkivet som er datert 24.2.1636. Av dokumentet klipper vi dette:

 

"...have begjæret at maate ske, nemlig at Eidfjord udi Hardanger len, som nogen tid lang haver været under Stavanger stift, maate komme under Bergenhus stift...efterdi saaledes med samme sogne skal have været brugeligt udi fordum tid...såsom for føringskabs skyld, som superindentanten af Stavanger stift kunde have udi Eidfjords sogn, naar han reiste udi visitas til Hallingdal"

Biskopsskyss

I "Ældre Borgatingslov under Vikens kristenrett" finner vi noe om biskopsskyss"

"Biskopen skal komme i hvert fylke paa hver 12 maaneder uten lovligt forfall og yte folk tjeneste. Og bønder skal gjøre biskopen skyss, hver hest, som sadel eller sæle er kommen paa, hvorsomhelst biskopen vil fare, undtaken aarmanden vil la paaby anden ordning (annan veg). Og enhver som ikke gjør (skyss), skal bøte 3 ører for hver hest og 6 ører for skyssforsømmelse. Og hvis en mand kommer til skysskiftet (fordeling av skyssplikten) og skjuler sin skysshest og ikke lar den komme til lodtrækningen, da er det, som han hadde det ugjort (ikke kommet).

 

Biskoper på Bispeveien

Det er få kilder om hvilke biskoper som reiste Bispevegen over vidda. Av dem som finnes i kildene skal nevnes (årene de var biskop i parantes): Henric (1207-1224), Askjell (1226-1254), Håkon den eldre (1312-22), Håkon den yngre (1402-1427), Audun (1427-1445), Sigurd (1453-60), Eiliv (1481-1512), Scavenius (1605-1626)

 

Med tanke på antallet kirker i bispedømme har det trolig ikke vært mulig for biskopene å visitere dem alle hvert år slik loven var. Eldre Borgatingslov sier at "Biskopen skal komme i hvert fylke paa hver 12 maaneder uten lovligt forfald og yte folk tjeneste…". Kirkeordinansen av 1607 sier "…oc udi Kiøbstæderene hos Kirckevergerne/ naar de ere udi Visitaz en gang om Aarit…

 

"Den almindelige oppfatning"

Bispeveien over Hardangervidda har vært mye omtalt. En av teoriene som har vært fremsatt er at det fører en bispevei om Karmøy til Røldal og derfra over Hardangervidda. Deretter går veien til Tunhovdfjorden. Denne teorien som er fremsatt av Reidar Fønnebø ("Langs Nordmannslepene" utgaver 1968 og 1988) er etter min mening ikke rett.

Kartet som trolig blir lagt til grunn for teorien og som skyldes Stavangerbiskopen Scavenius er ”Nova et accurata Tabula Episcopatvm, Stavangriensis, Bergensis et Asloensis” (1636 og 1649). På dette kartet legger merke til de tydelig avmerkete grensene for bispedømmene (stiftene). Grensene er i dette tilfelle er både de geistlige og administrative. I dette ligger trolig årsaken til teorien. En har rett og slett gått ut fra at grensene markerte veien biskopen dro. Slik som grensene er markert på kartet fra 1600 tallet, slik er de stort sett den dag i dag.

 

Ville fjell

To andre kart fra 1662 skal nevnes. Det ene er ”Diæcecis Stavangriensis, & partes aliquit vicinæ”. Det andre er ”Episcopatetus Stavangriæ Pars Borealis”. Alle disse tre kartene bekrefter at biskopens vei var gjennom Hardanger. Et av dem har følgende tekst plassert ved Eidfjord:”Fra Stavanger til Hallingdal er veien overmåte vanskelig på grunn av ville fjell”.

 

På ”Episcopatetus Stavangriæ Pars Borealis” finnes en tekst som forteller oss hvilken vei biskopen drar over vidda. Teksten er slik:

 

”Her går en ganske vanskelig vei gjennom Hardanger, hvor man må over det veldige fjellet som er ti mil langt, samt tre farlige elver til den nordlige delen av Stavanger stift, Hallingdal og Valdres”.

 

På kartet blir elvene betegnet som "Bior Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". Altså Bjoreio, Krekkja og Grøna.

 

Simadal

Også teorier med utgangspunkt i Simadal har blitt lansert. Først av Olaf Olavsen (1911) og deretter av Hilde Roland i "prosjekt Nordmannsslepene" (2001). Roland bruker Olafsen som kilde i sin beskrivelse. Denne teorien er etter min mening ikke riktig når historiske kilder legges til grunn.

 

Hjølmadalen

Det er trolig undertegnede som var den første som hevdet at biskopen dro opp Hjølmodalen. Dette ble hevdet i perioden 1984-1993, blant annet i ”Valdres årbok” og i bøkene ”Vestafjells” og ”Kulturhistorisk vegbok for Hordaland”.

 

Biskopsvarden

"Biskopsvarden" er en kilde som gir oss opplysninger om hvor biskopen dro. Tradisjonen om at biskopen kvilde ved plasser som ”Biskopsvarden”, "Biskopsstenen", "Biskopsstolen" o.l finst i kilder frå 1700 talet.

Langs Bispeveien var det satt opp fleire varder ”hvoriblant den største, som staar midt paa Fjeldet, kaldis Biskops-Varden, og tiener de Rejsende til Vejviisning”.

Det er påfallende hvor detaljrik disse 1600 talls kartene er "den veien" biskopen dro. Sammen med kunnskapen om vardene og rester av dem, blir veien grei og fastslå.

 

Nordre Nordmannsslepa og Bispeveien